Vår digitale skolehverdag - endringer og muligheter

Vi lever i en spennende tid, særlig som norsklærer! Mange av oss har jobbet i flere år med norskfaget i skolen, men har ingenting i vår fagkrets som omhandler digitale ferdigheter eller våre nye medietekster. Kursbevisene i Word og Internett fra NTNU i 1995 er ikke noe jeg slår i bordet med. Derimot kommer interessen for feltet, samt et mellomfag i medievitenskap godt med i den digitale skolehverdagen. Webkulturen er integrert i skolen, og den blir brukt mer eller mindre bevisst - og den åpner stadig nye muligheter. Hvilke endringer i elevenes lese- og skrivevaner kan denne kulturen medføre? Og hvordan kan vi som norsklærere fremme elevenes digitale kompetanse?

I vår teknologiske verden er webkulturen blitt en stor del av våre liv. Begrepet Web 2.0 indikerer en utvikling på 2000-tallet hvor bruken av internett endret seg til en mer deltakende, dialogisk og dynamisk arena. En digital teknologi i utvikling skaper stadig nye tekster, digitale tekster eller medietekster - og nye kommunikasjonsformer. Nye sjangre oppstår; multimodale, interaktive og brukermedvirkede sjangre hvor leserne er medskapere av tekstens mening. Diskusjoner om hvilke typer tekster som skal angå norskfaget er dagsaktuelle og interessante. Konsekvensene disse nye tekstene har for hvordan vi prioriterer i norskundervisningen burde kommet sterkere frem i debatten på NRK i forrige uke (01.03.17), "Hva er galt med norskfaget?". Det er naturlig at debatten, som omhandlet litteraturens plass i faget, kommer. Ja, norskfaget er annerledes enn da foreldre-generasjonen gikk på skolen. Hvis du heter Knut Hoem og er litteraturkritiker i NRK og åpner din sønns lærebok i norsk, Kontekst, og det er tredve år siden du åpnet din egen lærebok - ja, da vil du skjønne at faget er forandret. (Hvis du trenger en oppdatering på hvordan det står til i faget, kan du lese norsklærer Kjersti Rognes Solbu sitt motinnlegg i Klassekampen, Norskfaget.) Utviklingen i faget henger sammen med samfunnsutviklingen, og da også vår nye webkultur.     

Bilde: AtlasSocialMedia, CC-lisens via flickr.com

Hva gjør denne webkulturen med våre lese- og skrivevaner? Og kan våre antatte medievaner bekreftes? Tallenes tale fra SSB (Statistisk sentralbyrå) i 2016, Fra papir til skjerm, forteller oss at omtrent 90% av befolkningen bruker internett daglig. Vi bruker over to timer på nettet, og i aldersgruppen 16 - 24 år, som er de mest ivrige brukerne, er gjennomsnittet 3,5 timer. At tv-mediet har en dominerende stilling er ikke nytt; allerede i 1991 brukte vi nesten dobbelt så lang tid foran tv-skjermen som vi brukte på lesing. I dag kan vi si at vi bruker syv ganger så lang tid foran tv-skjermen og internett som til lesing i papirmedier. I publikasjonen for 2015 finner vi at vi bruker mindre tid på avislesing og tv, og mer tid på internett. Sosiale medier er i stadig framgang; av de som er på nettet daglig, er 70% innom Facebook, og 44% er innom andre sosiale medier. 

Når tekster i stadig større grad leses på skjerm, blir oppmerksomheten mer rettet mot visuelle og auditive representasjonsformer. Hva som er meningsbærende er ikke bare betinget av selve teksten, men også av grafikk, levende bilder, film, musikk, lydeffekter og animasjon. Meningen oppstår gjennom flere semiotiske ressurser. Disse nye rammene for tekstlesing blir synliggjort gjennom begrepet sammensatte tekster i LK06, hvor elevene for eksempel etter 10. trinn skal kunne "beskrive samspillet mellom estetiske virkemidler i sammensatte tekster, og reflektere over hvordan vi påvirkes av lyd, språk og bilder." Ved å gjøre elevene bevisste på både hvordan de multimodale tekstene er satt sammen og på hvilken måte de påvirker oss, har vi utvidet tekstbegrepet for dem - og sannsynligvis gjort dem til mer kompetente lesere av digitale tekster.

Bilde: Tyler Letkeman, CC-lisens via flickr.com

Hvordan kan vi fremme elevenes digitale kompetanse i norskfaget? Og er vi lærere kompetente selv? Forhåpentligvis har vi et gen som gjør at vi liker å tilegne og lære oss ny kunnskap. I tillegg til å ha gode fagfellesskap på den enkelte skole, bør en skape sitt eget personlig lærende nettverk, PLN. Hvilket nettverk har du for å utvikle din egen læring? Ved å enten opprette en blogg hvor du deler erfaringer og ressurser, eller å aktivt bruke twitter eller facebook til å like og dele/retweete fagartikler og følge interessante og undervisningsrelevante sider, kan du utvikle din egen kompetanse. Du kan utvikle din egen digitale kompetanse som igjen kan komme elevene til gode. Denne digitale dannelsen oppstår, ifølge Jon Hoem og Ture Schwebs i boka tekst2null, i et samspill og vekselspill mellom digital dugelighet og digital kyndighet. De primære artefaktene innebærer å kunne beherske det grunnleggende; programvareferdigheter, digital dugelighet. De sekundære artefakter er å vite hvordan de primære artefaktene blir skapt og brukt; hvordan lages disse tekstene og hvordan tolker vi dem? De teritære artefakter er overordnede; de kulturelle tankemønstre som ligger til grunn for vår dannelse.

For å gjøre våre elever digitalt kompetente er det en forutsetning at vi behersker våre artefakter og våre digitale verktøy. Du blir fort avslørt eller støter på utfordringer du ikke tar på strak arm hvis du jobber med digitale verktøy du ikke har erfaring med selv. Gjennom MOOC, åpne nettkurs fra universiteter og høyskoler, kan du finne kurs og moduler som kan heve din digitale kompetanse. For noen år siden hadde Arne Krokan, professor i sosiologi, digital økonomi og digital markedsføring, foredrag på en planleggingsdag i skolekretsen jeg jobber. Smart læring ga meg et spark bak, og en kickstart på forståelsen av vår digitale verden. Webkulturen er ikke noe vi kan velge å ikke forholde oss til, i alle fall ikke som lærere. Og når vi for en måneds tid siden hadde nok en planleggingsdag, var det Tjerand Silde, tidligere leder for Lær kidsa koding som utfordret oss på hvordan vi jobber med digitale ferdigheter i våre egne fag. For hva gjør jeg egentlig som norsklærer for å utvikle elevenes digitale kompetanse?

På foredrag med Tjerand Silde, tidligere prosjektleder for 

Lær Kidsa Koding, under planleggingsdag 13.02.17

Når elevene selv skal produsere digitale tekster, er det ikke snakk om å bare bytte ut blyanten med et tastatur. Anita Normann, universitetslektor ved Program for Lærerutdanning på NTNU, skriver i Norsklæraren (nr. 2 2015) om å arbeide med DST, digital storytelling, digitale fortellinger. Begrepet digitale fortellinger brukes gjerne om både forklarende, beskrivende og fortellende tekster hvor en bruker forskjellige modaliteter for å formidle en historie eller dokumentere kunnskap. I norskfaget har hun blant annet jobbet med narrative tekster, for eksempel personlige fortellinger, hvor elevene bruker kreativ og skjønnlitterær skriving som utgangspunkt for lydopptak. Gjennom skrivetrekanten kan elevene avklare skrivehandlingen, manusets form og mottakergruppe. I arbeidet med bilder og lyd kan en tenke seg et tverrfaglig samarbeid med fag som kunst- og håndverk og musikk, hvor en kan redigere bilder eller lydfiler. Den tekniske aktiviteten bør ikke overskygge arbeidet med selve historien, men her finnes det enkle, gode veiledninger. I egen klasse har jeg arbeidet med å lage boktrailere, og brukt noen gode instruksjons-videoer på youtube. Dette brukte vi også da vi laget digitale fortellinger til diktet Cerska av Merima Maja Brkic, under den årlige temauken på skolen, Krig og konflikter. Men hvorfor er dette en god måte å jobbe på? Normann oppsummerer arbeidsmåten som en prosess som kombinerer ulike typer literacies, både skriftlige, muntlige og digitale. I tillegg ligger det tolkning, kritisk tenking og refleksjon bak utvelgelsen av de ulike modalitetene og utformingen av den digitale fortellingen. 

Bilde: Samantha Morra, CC-lisens via google.com

Professor i digital kultur ved Universitetet i Bergen, Jill Walker Rettberg, snakker varmt om bloggskriving for elever. Og etter inspirasjon fra egen erfaring i dette kurset (NORD 6110 NTNU) skal jeg jammen gå igang med bloggskriving i min egen 9. klasse! Elevene har erfaring fra tenkeskriving i flere fag, og vi jobber med prosessorientert skriving og har fokus på formativ vurdering i norskfaget. Ifølge Rettberg kombinerer bloggskriving disse to skrivestrategiene. Du gir elevene mulighet til å få verdsatt sine egne tanker og ideer, og de kan få umiddelbar respons gjennom kommentarfeltet. De blir sannsynligvis enda mer bevisst sine lesere, som ikke bare er læreren, og utvikler forhåpentligvis en mer tydelig stemme i sin kommunikasjon. Samtidig blir de også et nettverk av andre lærende, noe som kan fremme deres egen læring. Jeg ser heller ikke bort fra at å skrive blogg kan virke motiverende for mange av elevene mine. Og motivasjonsfaktorer er det mange av i vår digitale verden. 

"Seriøst, Synnøve, kan jeg gjøre leksene på mobilen når jeg tar bussen hjem fra skolen?" En akutt motivert elev i klassen min utbrøt dette etter overgangen til den digitale plattformen G Suite for Education i Stavangerskolen. Eleven hadde lastet ned Google-appene til mobilen sin, og skjønte at dokumentene han hadde jobbet med i timen kunne han fortsette med på vei hjem. Jeg er usikker på om bussen er den beste plassen å jobbe med skolearbeid på, men for eleven hadde det åpnet seg en ny mulighet. Arbeidet var lett tilgjengelig; mobilen skulle uansett opp av lomma. Teknologien er naturlig for de teknologisk innfødte. Teknologien ligger der, med uendelig mange og uante muligheter i tiden fremover.